Bjørn Carlsen markerte seg allerede med sin første offentlige fremtreden som en maler i særklasse. Han høstet sterke lovord fra et samlet kritikerkorps og varm beundring fra kolleger. Både når det gjaldt den maleriske utførelse og grep på motivene, sto hans verker som en selvstendig kommentar til den del av den nye figurasjon som hadde vokst frem i norsk og internasjonalt maleri fra slutten av 1960-tallet, og som ikke hadde popkunstens forkjærlighet for de hverdagslige og masseproduserte objekter, det medieskapte og dekorative som noen sentral referanse, men i stedet orienterte seg mot et vidt tilfang av referanser fra kunsthistorien. I Carlsens tidlige malerier er det like gjerne Titzian og Rembrandt, Goyas svarte malerier, van Goghs fargeeksplosjoner og Fracis Bacons deformasjoner som danner det historiske bakteppet. I litteraturen om Carlsen trekkes dessuten hyppige linjer til Edvard Munch. Munch er en skikkelse som i likhet med Carlsen trekker veksler på den private erfaringen som i bildenes symbolske form gis en allmenn karakter. Som del av referansebakgrunnen fra moderne kultur, trenger Donald og Dolly Duck seg på som hyppig forekommende personasjer i bildene. Ofte får de et skjær av det groteske, men ikke mer grotesk enn en moderne gjennomsnitsborger kan forekomme å være, så sant omstendighetene ligger til rette for det. For en som vokste opp i Norge på 1950-tallet, var lesning av Donald Duck det første møtet med amerikansk kulturindustri og kulturimperialisme. I Carlsens bildeverden er Duck-figuren et symbol på en kulturell og åndelig forflatning. Han har brukt den som gjennomgangsfigur i bilder med motiver fra ulike kontinenter, som et symbol på kulturell globalisering i form av invadering av lokale kulturer gjennom forflatende massekultur.
|