Når Knarvik går løs på Ibsens Hedda Gabler, er det de underliggende spenninger i stykket han griper fatt i. Det er spenninger som i stor grad kan identifiseres som undertrykket og pervertert seksualitet og som i stykket ikke kommer eksplisitt til uttrykk. Man kan nok identifisere enkeltscener i Knarviks arbeider, men det er kanskje først og fremst på et strukturelt plan at bildene knytter seg til stykket gjennom bruk av til dels de markerte linjene som spinnes rundt figurene, og som de trer mer og mindre tydelig frem fra. Det seksuelle tematiseres i form av nakenhet, men kanskje i enda sterkere grad gjennom det innestengte og lumre i interiørene som er åstedet for stykket. I bildene kan man finne historiske referanser til både 1920-tallets nyklassisisme og informalisme i ett og samme verk. Iblant kan det dukke frem figurasjoner som man kan forbinde med kjente skikkelser i norsk 1930-talls kunst, som Arne Ekeland og Kaj Fjell, som laget sine egne personlige variasjoner over den kosmopolitiske surrealismen. Ikke minst vil vi finne figurasjoner som forbindes med den ornamentale og organiske formverden i deler av surrealismen som førte over i 1950-tallets abstrakte ekspresjonisme og Cobra-bevegelsen. Knarvik har arbeidet innen sin karakteristiske palett dominert av dempende farger i jordskalaen med konturer i svart om figurene.
|