Nilsens illustrasjonsbidrag tar opp et av de skuespill der Ibsen tar for seg et av de grunnleggende samfunnsinstitusjonene; ekteskapet. Mens Ibsen i Et dukkehjem avslutter stykket uten sterke forhåpninger om en fremtidig gjenopptakelse av samlivet mellom partene, og lar ekteparet Ekdal i Vildanden rammes av tragedie som følge av fortielser og løgner, munner Fruen fra havet ut i at partene, etter å ha blitt satt på de ytterste prøvelser, finner sammen i gjensidig respekt og forståelse. Nilsens illustrasjoner griper i en symbolsk form fatt i kjernen i stykket Ellida Wangel, dragningen mot "Det grufulle (...) det er dragningen i mitt eget sinn", som Ulf Nilsen skriver på ett av bildene. Det er rektangulært bilde med en sirkelskive med spor som rillene i en grammofonplate; sirkler på sirkler som har en hypnotisk virkning. Vi kan betrakte bildet som metafor på at tanken tvinges inn i et mønster som trekker den inn i sentrum av sirkelen for å holde den fanget der.
|