Nilsens illustrasjoner griper i en symbolsk form fatt i kjernen i stykket med Ellida Wangel, dragningen mot ”Det grufulle… det er dragningen i mitt eget sinn”, som Ulf Nilsen skriver på et av bildene. Det er et rektangulært bilde med en sirkelskive med spor som rillene i en grammofonplate; sirkler på sirkler som har en hypnotisk virkning. Vi kan betrakte bildet som metafor på at tanken tvinges inn i et mønster som trekker den inn i sentrum av sirkelen for å holde den fanget der. Noen år eter at Ibsen skrev sitt stykke, ville man kalle det et traume som hun lider av. Ibsen angir en metode for å løfte sinnet ut av sitt fangenskap; en bevisstgjøringsprosess der det som har ligget skjult og ubevisst for hovedpersonen, løftes fra det ubevisste til det bevisste nivå, og først da kan bearbeides rasjonelt. Nilsen lar handlingen i bildene helt og holdent utspille seg i vannet. På maleriene er figurene nakne, det dreier seg om et psykologisk drama med sterke seksuelle undertoner. Slik sett et ytterst originalt og nytt scenografisk grep. Vannet kan oppleves som et bilde på sinnet som er uten klare grenser og dermed også stadig kan skifte form og unnslippe å bli tvunget inn i noen bestemte kategoriseringer og begreper.
|